Er det minnet om naboene i Dhu Salam

Som har gjort øynene dine så røde av tårer?

Eller er det vinden som blåser fra retningen Kāẓima

Og lynet som blinker i den svarte natten fra fjellet Iḍam?

Hva er det med øynene dine, at når du ber dem om å avstå,

Gråter de bare mer? Og hjertet ditt – når du prøver å vekke det, blir det bare mer forvirret

Tror den forelskede at hans kjærlighet kan skjules

Mellom strømmende tårer og et brennende hjerte?

Hvis det ikke var for kjærlighet, ville ikke tårene dine strømmet over sporene etter din elskede,

Og du ville ikke vært søvnløs ved å huske piletreet og fjellet

Så hvordan kan du nekte denne kjærligheten når så ærlige vitner

Som gråt og å se avmagret har vitnet mot deg?

Kjærlighetens smerte har skrevet to linjer av tårer og sorg

På kinnene dine, bleke som bahār og røde som canam

Ja, en visjon av den jeg elsker kom til meg om natten, og jeg kunne ikke sove,

Å, hvordan kjærlighet hindrer smaken av glede med sin lidelse!

Å du som ville bebreide meg for denne rene kjærligheten, aksepter min unnskyldning.

Hvis du virkelig var rettferdig, ville du ikke ha klandret meg i det hele tatt

Måtte du bli spart for en tilstand som min! Min hemmelighet kan ikke skjules

Fra mine kritikere, og det vil aldri være en slutt på min sykdom

Du ga meg oppriktig godt råd, men jeg hørte det ikke,

Den elskende er ganske døv for dem som klandrer ham

Jeg mistenkte til og med rådet fra mine egne grå hår som irettesatte meg,

Når jeg visste at rådet fra alderdom og grått hår er over mistanke