Hans fødsel avslørte renheten av hans opphav,

Å, hvor ren hans begynnelse og hans ende!

Den dagen forsto perserne at de hadde blitt advart

Om begynnelsen på elendighet og katastrofer

Den natten oppstod en sprekk i Khosraus bue,

Akkurat som enheten og samholdet blant hans folk gikk tapt for alltid

Ilden, av sorg over tapet, pustet sitt siste,

Og elven ble distrahert fra sin kurs av sorg

Sawa ble urolig da vannet i innsjøen trakk seg tilbake,

Og den som kom for å drikke fra den vendte tilbake rasende av tørst

Det var som om, av sorg, tok ilden på seg vannets våthet,

Og vannet tok på seg ildens brennende tørrhet

Jinnene skrek, og lysene blinket ut,

Mens sannheten ble åpenbart i både mening og ord

Men blinde og døve, hørte ikke perserne de glade nyhetene,

Heller ikke så de glimt av advarselstegn

Selv etter at folkets egne spåmenn hadde fortalt dem

At deres krokete gamle religion ikke kunne vare

Og etter at de hadde sett stjerneskudd borte i horisonten,

Falle fra himmelen, akkurat som avgudene falt på jorden

Inntil til og med demonene ble drevet på flukt, flyktende fra åpenbaringens vei,

Følgende etter andre mens de flyktet

De flyktet akkurat som Abrahams krigere,

Eller som hæren spredt av steiner kastet fra Profetens egen hånd

Kastet av ham etter å ha lovprist Gud i håndflaten,

Som den som lovpriste sin Herre ble kastet ut fra hvalens buk