قُلْتُ لَمَّا غَابَ عَنِّي
Jeg sa da han forsvant fra meg
No
قُلْتُ لَمَّا غَابَ عَنِّي
نُورُ مَرَاكَ الْمَصُون
Jeg sa, da det forsvant fra meg,
lyset fra din voktede skjønnhet
شَفَّنِي وَاللَّهِ سُقْمٌ
فِيهِ قَدْ ذُقْتُ الْمَنُونَ
Ved Allah, en lidelse har tæret på meg,
hvori jeg har smakt selve døden
وَعُيُونِي مِنْ نَحِيبٍ
جَارِيَاتٌ كَالْعُيُون
Mine øyne, fra bitter gråt,
strømmer over som rindende kilder
وَجُفُونِي مَا كَفَاهَا
مَا جَرَى حَتَّى جَفُون
Mine øyelokk ble ikke tilfredsstilt av tårene som rant,
før de selv tørket ut
هَامَ قَلْبِي زَادَ وَجْدِي
فَمَتَى وَصْلَكْ يَكُونُ
Mitt hjerte vandrer, min lengsel vokser,
så når vil vår gjenforening skje?
غَابَ عَنْ عَيْنِي ضِيَاهَا
يَا قَمَرَ دَارِي الْعُيُون
Lyset har svunnet fra mitt syn,
å vakre måne, bring lindring til disse øyne