De kom inn i denne verden fattige,

Og slik de kom inn, forlot de den

Et folk som gjorde gode gjerninger—og dermed steg de,

Oppsteg trinnene til de høyeste rangene

Å fullmåne, hvorfor har adskillelsen brakt slik mørke

for hjertet er virkelig urolig ved ditt fravær.

Jeg bebreider ikke hjertet som er uvitende om deg,

For på den blinde er det ingen skyld

Å du som hevder å følge deres vei,

Skynd deg—din vei er svingete og ujevn

Du hevder å elske Layla, men du sover gjennom natten,

Ved ditt liv, en slik handling er virkelig skammelig!

Å Fullmåne, i ydmykhet vil vi ikke dra,

Fra den elskedes dør, så kan vi komme inn?

Når, å mitt håp, gjennom forening med deg,

Vil kjærlighetens melodier klinge med glede?

De drakk, med koppene av deres kontemplasjon,

Fra den rene vinen av din kjærlighet—umiksede og klare

De grep meningen—ja, de er meningen selv,

Og deres tunger er alltid opptatt med minnet om Gud