De sved den kjærlighetsgales hjerte i kjærlighetens glødende kull,

og min sak blant dem er min alene — nå som lidenskapen har flammet opp.

Mine tårer og min uttæring kunngjør lengselens brann,

og blant dem ble selv min berøvelse søt for meg, skjønt avvisningen varte lenge.

Å, karavanens fører, gjør min vei kort,

og reis, ved Gud, i mitt hjerte, opp til den Høyeste Ledsager.

Og hvis den Elskedes stråleglans møter deg, slå opp ditt telt ved al-Aqiq,

og la de som er brakt nær gå i forbønn — kanskje min Elskede vil skjenke sin nåde.

Ta denne kjærlighetssyke skyldneren til de edles terskler;

kanskje vil de forbarme seg over min glød, mine tårer som faller i takt,

og akseptere meg til tross for min feil, der på det opphøyde stedet,

og foreningen med dem vil fjerne min kval, og ankomsten til vannet bli søt.

Å, naboer av al-Shib, vær trofaste mot denne fattige;

bli milde, forbarm dere over mine grå hår — se, mine tårer strømmer.

Vend blikket bort fra min synd, for ved den enorme tilgivelsen

har mang en sjel vunnet nærhet, og fått sine lenker slått av.

Den elskendes bønn, for den Elskede, over fredens speil gjort åpenbart

måtte min Herre hilse ham med den i en lyksalighet som aldri tar slutt,

og måtte dens fritt gitte overflod strømme videre til den edle Husstanden,

og måtte den takknemlige som drakk bli skjenket fullkommenhet i all eksistens.