Å sendebud for verdens Herre, Den Høyeste,

din tjener har ropt: Å sendebud, kom nær!

Din tjener har ropt, å sendebud, så la meg ikke ses

som trengende eller i nød for noen utenom Gud, Den Høyeste

En tjener i det fjerneste vest kaller på Muhammed,

og ser ingen annen enn sendebudet som sin tilflukt

En tjener som har dvelt ved døren, fylt av håp

om en edel mottakelse, selv om hans ventetid har vært lang

Alt utenom Ahmad har blitt lite i mine øyne, for sannelig,

jeg håper på en stor velsignelse fra veiviseren for alle tjenere

Å du med edel karakter og vidstrakt sjenerøsitet, hva ser du

for gjesten til en Nådig, som har fremført sin bønn så vel

Gi ham, etter målet av din gavmilde hånd,

å skapningens Utvalgte, en gave som aldri tar slutt

For til hvert levende vesen har du skjenket en velsignelse,

og jeg, lik en ydmyk søker, trakter etter din godhet

Over deg være Guds velsignelse og Hans fred,

som også omfatter profetens følgesvenner og hans familie