Si til ham som klandrer meg

La meg være i fred, du refsende

Om du visste hva som har hendt

Ville du ikke ha formant meg, du uvitende

Ser du ikke min tærede kropp

Som er svekket av magerhetens sykdom

Si meg, for hvem er dette slitet

Og denne lidenskap og forvirring

Gud er meg nok og tilstrekkelig

Si hva du vil, du nysgjerrige

Å, dere som bor i mitt innerste

Hos meg har dere den reneste kjærlighet

Jeg har gitt dere, mine herrer

Styret og ledelsen over mine saker

Ikke overse den som er blitt

Opphøyd gjennom dere blant tjenerne

Stående ved døren, dvelende

Med håp om lykke og aksept

Gud er meg nok og tilstrekkelig

Si hva du vil, du nysgjerrige

Foreningens milde bris blåste

Fra den høyeste hellighets side

Dens lys overveldet

Verdener i hjertet som er tømt

For alt utenom sin Tilbedte

Den Ene, Sannheten, Beskytteren

Dets hemmeligheter ble avdekket

Og det nådde foreningens tårn

Gud er meg nok og tilstrekkelig

Si hva du vil, du nysgjerrige

Den elskende tilbrakte natten med den Elskede

Mens den uvitende klandrer var fjernt unna

Han forstår ikke kjærlighetens vesen

Mellom herrer og tjenere

Ve ham, hva ville det skade ham

Om han bare kjente til den lykkeliges

Plass hos sin Herre

Og Gud vet hva Han sier

Gud er meg nok og tilstrekkelig

Si hva du vil, du nysgjerrige

Hva sier de som benekter

Om den som har et sunt hjerte

Som elsker alle muslimer

Og har den gavmilde Herren som mål

Og som anser seg selv

For å være en uverdig tjener

Hvis ikke for hans Herres omsorg

Ville han vært udugelig og villfaren

Gud er meg nok og tilstrekkelig

Si hva du vil, du nysgjerrige