Hans fødsel gjorde klar renheten av hans opprinnelse,

Å, hvor ren hans begynnelse og hans slutt!

På den dagen innså perserne at de hadde blitt advart

Om begynnelsen på elendighet og katastrofer

Den natten oppsto det en sprekk i Khosraus bue,

Akkurat som enheten og sammenhengen i hans folk for alltid gikk tapt

Ilden, av sorg over tapet, pustet sitt siste,

Og elven ble distrahert fra sin kurs av sorg

Sawa ble urolig da vannet i innsjøen trakk seg tilbake,

Og den som kom for å drikke fra den, vendte tilbake rasende av tørst

Det var som om, av sorg, ilden tok på seg vannets fuktighet,

Og vannet tok på seg ildens brennende tørrhet

Åndene skrek, og lysene blinket ut,

Mens sannheten ble gjort manifest i både mening og ord

Men blinde og døve, hørte ikke perserne de glade budskapene,

Heller ikke så de varselsignalets glimt

Selv etter at folkets egne spåmenn hadde fortalt dem

At deres krokete gamle religion ikke kunne vare

Og etter at de hadde sett stjerneskudd borte i horisonten,

Falle fra himmelen, akkurat som idolene falt på jorden

Inntil selv djevlene ble drevet bort, flyktet fra åpenbaringens vei,

Fulgte etter andre mens de flyktet

De flyktet akkurat som Abrahams krigere,

Eller som hæren spredt av småstein kastet Fra Profetens egen hånd

Kastet av ham etter å ha lovprist Gud i håndflaten,

Som den som lovpriste sin Herre ble kastet ut Fra hvalens mage