Trærne kom til hans kall, knelende,

Gående mot ham på stammer uten føtter

Som om de hadde skrevet linjer av vakker kalligrafi

Med sine grener langs hele stien

Som skyen som beveget seg med ham hvor han enn gikk,

Beskyttende ham fra den brennende ovnen av middagssolen

Jeg sverger ved månen som ble delt i to,

Sannelig har den en forbindelse med hans hjerte, En sann og velsignet ed

Og ved fortreffeligheten og edelheten som ble omfavnet i hulen,

Mens ethvert blikk fra de vantro var helt blindt for det

Den sanne og den sannferdige forble i hulen,

Mens de utenfor sa til hverandre: 'Det er ingen i denne hulen.'

De mistenkte ikke at en due ville sveve og gi beskyttelse,

Eller at en edderkopp ville spinne sitt nett for å hjelpe Skapelsens Beste

Allahs omsorg og ly ga ham frihet fra behovet for å ty til

Rustninger og festninger for hans beskyttelse

Når tidene har behandlet meg urettferdig, og jeg har vendt meg til ham

For tilflukt, har jeg alltid funnet trygghet hos ham, uskadd

Og aldri har jeg søkt rikdommen i de to verdenene fra hans hånd,

Uten å motta gavmildhet fra den beste av givere

Ikke fornekt åpenbaringene han mottok i sine drømmer,

For sannelig, selv om hans øyne sov, hadde han et hjerte som aldri sov

Det var fra den tid da han oppnådde profetstatus,

For drømmene til den som har nådd modenhet kan ikke benektes

Gud være lovet! Åpenbaring er ikke noe man tilegner seg,

Heller ikke kan en profets kunnskap om det usette mistenkes

Hvor mange syke har blitt helbredet ved berøringen av hans hånd,

Og hvor mange, drevet nesten til vanvidd av syndenes løkke, Har blitt satt fri

Hans bønn brakte nytt liv i året med ufruktbar tørke,

Slik at det skilte seg ut blant de mørke årene Som den vakre hvite blissen på en hests panne

Skyene strømmet ned regn, inntil du ville tro

Dalen fløt med vann fra det åpne havet, Eller fra den sprengte demningen av 'Arim