Å du som ser mine tårer strømme som vedvarende regn,

fra begge mine øyne, mens sykdom viser seg på min kropp

Undre deg ikke, selv om jeg blir som livløse levninger,

for en gaselle på sletten, mellom bān-trærne og fjellet

fant det tillatt å utgyte mitt blod i de hellige måneder,

undre deg heller over min tilstand, for aldri før

fryktet jeg motgang, selv om den strakte sine hender mot meg,

men kjærligheten har gjort meg døv, og mine ord ble talt forgjeves

Skjebnen felte en løve med øynene til en ung gaselle,

å, du som bor på sletten, kom og redd ham som bor i krattet!

Min elskede angrep mitt hjerte med sitt gjennomtrengende blikks utallige piler,

og etterlot meg vandrende, blottet for all ledelse

Da han traff meg og hans pil svekket min utholdenhet,

benektet jeg såret og skjulte pilen i mitt hjerte

For sår påført av den elskede volder meg ingen smerte,

hver gang min måne viser seg, skjules månen selv

Lenge har jeg tilbrakt mine netter i tanke og våkenhet av kjærlighet til ham,

min sjel er hans, mitt blod, min hørsel og mitt syn

Å du som klandrer meg for å elske ham, kjærligheten selv er skjebne,

hadde en slik lengsel tært på deg, ville du verken irettesatt eller klandret