Blikket til elskaren på den elskede er fred,

Og stilla blant dei kjente er tale.

Dei samla uttrykket gjennom teiknet mellom seg,

Og ved det var deira forståingar i semje.

Dei samtalar med blikket, ikkje med ord,

Så det som er i sjela til ein er inspirasjon.

Denne er der, og den er her når du ser,

Og løyndomen til denne er med løyndomen til den.

Deira løyndomar møtest, omfamnar og flettar seg saman,

Medan kroppane deira går kvar sin veg.

Denne talar om den, og den om denne,

Det som blir overlevert til dei, skriv pennane.

Usemje fall bort og ordet frå deira tale,

For dei er forelska i bokstavane til harmoni.

Dei blei vane med å seie "Ja, til teneste" og blei sameinte ved det,

For "Nei" er forbode for dei edle.

Deira skikkar er som dei i Paradis, deira karakter

Er profetisk; dei er guddommelege og edle.

Deira lyster, sjølv og formuar er bak,

Og gjerningane til dei rettferdige er framfor.

For dei er hender strekte ut med generositet,

Og føtene deira sto fast i å oppfylle det som var forventa.

Såleis er reisa kunnskap, og intellekta er leiarar,

Herren er målet, og Sendebodet er føraren.