De brente den elskovssykes hjerte i kjærlighetens glødende kull,

og min sak blant dem er min alene – nå som lidenskapen har flammet opp.

Mine tårer og min uttæring vitner om lengselens storbrann,

og blant dem ble selv min utplyndring søt for meg, skjønt avvisningen varte lenge.

Å, karavanefører, gjør min vei kort,

og reis, ved Gud, i mitt hjerte, opp til den Høyeste Følgesvenn.

Og hvis Den elskedes glans møter deg, slå opp ditt telt ved al-Aqiq,

og la de som er brakt nær, gå i forbønn – kanskje vil min Elskede vise sin gunst.

Ta denne elskovssyke skyldneren til de edles terskler,

kanskje vil de forbarme seg over min glød og mine tårer som faller i takt,

og akseptere meg til tross for min feil, der på dette opphøyde stedet,

og foreningen med dem vil fjerne min kval, og ankomsten til kilden bli søt.

Å, naboer av al-Shiʿb, vær trofaste mot denne fattige,

bli milde, forbarm dere over mine grå hår – se, mine tårer strømmer.

Vend blikket bort fra min synd, for ved denne enorme tilgivelsen

har mang en vunnet nærhet, og fått sine lenker brutt.

Den elskendes bønn for Den elskede, over fredens åpenbarte speil,

må min Herre hilse ham med den i en lykksalighet som aldri ender,

og må dens fritt gitte overflod strømme videre til den edle Husstanden,

og må den takknemlige som drakk, bli skjenket fullkommenhet i all væren.