يَا جَدَّ السُّلَالَةْ
Å, ættens stamfar
Nb
يَا جَدَّ السُّلَالَةْ
يَا مَجْمَعَ كَمَالَهْ
Å den foredlede ættfar
å samlingssted for all fullkommenhet
يَا جَمِيلًا فِي جَمَالِهْ
جَمَالُكَ لَا مِثَالَهْ
Å du som er fager i din skjønnhet
din skjønnhet er uten like
فَائِقٌ لِلْبُدُورِ
مُقْتَبَسٌ بِنُورِهِ
Du overgår fullmånene
de låner sitt lys fra hans stråleglans
مُشْتَاقٌ أَنَ أَزُورَهُ
عِنْدَهُ الدَّمْعُ سَالَا
Jeg lengter etter å besøke ham
i hans nærvær rinner tårene
رُؤْيَاكَ النَّبِيَّ
سَعَادَةٌ هَنِيَّةْ
Å skue deg, å Profet
er en velsignet glede
بِرِيحِهَا الْعِطْرِيَّةْ
فِي النَّوْمِ أَوْ خَيَالَا
med sin duftende bris
enten i søvne eller i et syn
جِئْتُ لِلرِّحَابِ
وَاقِفٌ بِبَابِه
Jeg kom til de hellige gårder
stående ved hans dør
بِمَجْمَعَ الْأَحْبَابِ
حَطَطْتُ الرِّحَالَ
ved de elskedes samlingssted
la jeg ned mitt reisetøy
أَسَدٌ فَوْقَ نَارَا
حَيْدَرْ الْكَرَّارَ
En løve midt i flammen
Haydar, den stormende angriper
كَمْ بِالسَّيْفِ صَالَ
كَمْ رَعَدَ الْجِبَالَ
Hvor ofte slo han ikke med sverdet
hvor ofte rystet han ikke fjellene
أَهْلِي وَقَبُولِي
بِالزَّهْرَا الْبَتُولِ
Mitt håp og min aksept er
ved al-Zahra, den kyske
يَا بِنْتَ الرَّسُولِ
بَلِّغِي الْآمَالَ
Å datter av Sendebudet
bring mine håp til fullbyrdelse
بِزَيْنَبَ الْمُشَيرَةْ
وَنَفِيسَةَ الْكَبِيرَةْ
Ved Zaynab, den veiledende
og Nafisa, den store
وَعَائِشَةَ الْمُنِيرَةْ
أَنْتُمْ خَيْرُ آلَ
og Aisha, den strålende
dere er den ypperste ætt
أِنَنَا نَوَيْنَا
عِنْدَهُ أَتَيْنَا
Sannelig har vi satt vår intensjon
til ham er vi kommet
يَا جَدَّ الْحَسَنَيْنِ
إِنَّ الشَّوْقُ طَالَ
Å bestefar til al-Hasan og al-Husayn
vår lengsel er blitt lang
قَدَّمْنَا الْهَدِيَّةَ
لِلْعِتْرَةِ الزَّكِيَّةِ
Vi har overrakt vår gave
til den rene profetiske husstand
صَلَاةٌ عَلَى النَّبِيِّ
هُوَ بَاهِي الْجَمَالِ
Velsignelser over Profeten
han er strålende i sin skjønnhet