Å du som ser mine tårer strømme som uopphørlig regn,

fra mine to øyne, mens sykdom viser seg på min kropp

Bli ikke forbauset, selv om jeg blir som livløse levninger,

for en gasell på sletten, mellom bān-trærne og fjellet

Har funnet det tillatt å utgyte mitt blod i de hellige måneder,

men undre deg over min skjebne, for aldri har jeg

Fryktet motgang, selv om den strakte sine hender mot meg,

men kjærligheten har gjort meg døv, og mine ord var forgjeves

Skjebnen felte en løve med øynene til en ung gasell,

å du som bor på sletten, redd ham som bor i krattet

Den elskede angrep mitt hjerte med sitt blikks talløse piler,

og etterlot meg vandrende, blottet for all ledelse

Da han traff meg og hans pil svekket min utholdenhet,

benektet jeg såret og skjulte pilen i mitt hjerte

For sår fra den elskede volder meg ingen smerte,

hver gang min måne stiger frem, skjules månen selv

Lenge har jeg tilbrakt mine netter i tanke og våkenhet for hans skyld,

min sjel er hans, mitt blod, min hørsel og mitt syn

Å du som klandrer meg for min kjærlighet, kjærligheten er skjebnen,

hadde slik lengsel tært på deg, ville du verken refse eller klandre